Fra arv til forpliktelse – våre barns Europa

Det ellevte symposiet til Institut Iliade avholdes lørdag 6. april 2024 i Paris. Presentasjonstekst av Henri Levavasseur.

Europa er ikke bare en union av mer eller mindre avterritoriale økonomiske og finansielle interesser som fremmer deregulering av transaksjoner i den “globale landsbyen”. Det er ikke et brokete konglomerat av hjemstavnsfordrevne befolkninger, spredt i takt med “markedets” utvikling over et område uten grenser eller begrensninger, åpent for ukontrollert migrasjon.

Europa er ikke et vasallisert vedheng til et Vesten som er underlagt et sjalu herredømme fra en supermakt med messianske idealer, overbevist om at den må gi verden fordelene av sine angivelig universelle verdier. Det er heller ikke halvøya i et Eurasia hvis tyngdepunkt ligger i utkanten av Ural.

Europa er ikke kulminasjonen av en skammelig historie som bør viskes ut, eller til og med vansires, for å påtvinge arvtakerne en blytung kappe av ydmykende anger. Det er heller ikke galningenes skip, anført av hallusinerte og deliriske “dekonstruksjonsprofeter”, som er ute etter å undergrave det antropologiske fundamentet som garanterer vekst og bevaring av kulturer, samfunn og folk.

Europa er ikke en samling skamfert landskap, en natur som er rasert i den ubegrensede vekstens navn for å understøtte en kortsiktig politikk. Det handler i enda mindre grad om å flykte fra maktens logikk til fordel for fantasier om en misforstått økologi.

Europa er ikke et oppbud av teknokrater som har ansvaret for å mate “det kaldeste av kalde monstre”, som en ansiktsløs hersker som med kresen autoritet fratar sine vasaller deres privilegier, men som viser seg ute av stand til å forsvare dem. Europa er ikke Den europeiske union.

Europa er noe helt annet og mye mer enn det. Det er både en eldgammel arv og et forvarsel om fremtiden for de folkene som bærer den.

Europa er et geopolitisk område som har vært bebodd i tusenvis av år av en gruppe nært beslektede folkeslag. Til tross for de voldsomme konfliktene som har preget den heroiske og tragiske delen av deres felles historie, deler disse folkene en felles sivilisatorisk arv, skapt av en blanding av etniske elementer som har vært så godt som uforandret over hele kontinentet siden begynnelsen av bronsealderen, to tusen år før den kristne æra.

Den keltiske ekspansjonen, den greske tenkningens begynnelse, det romerske imperiets fremvekst, karolingernes og germanernes renovatio imperii, “renessansens” tilbakevending til det antikke geniets evige kilder, de europeiske folkenes oppvåkning av identitetsfølelsen på midten av 1800-tallet – alle disse tilsynelatende ulike fenomenene er i virkeligheten det polyfone uttrykket for ett og samme europeiske sinnelag, uttrykt i ulike og stadig fornyede former, på det politiske, filosofiske og kunstneriske området så vel som innen vitenskap og teknologi, Alle disse tilsynelatende forskjellige fenomenene er i virkeligheten det mangefasetterte uttrykket for et felles europeisk intellekt, som kommer til uttrykk i ulike og stadig nye former, både på det politiske, filosofiske og kunstneriske området og innen vitenskap og teknologi, av folk fra samme smeltedigel. Men katastrofen i “århundret 14” rystet dette sivilisatoriske byggverket. Mer enn de enorme ødeleggelsene og tapene de forårsaket, førte de to verdenskrigene til at europeerne begynte å tvile på seg selv. Ofte forblindet av ideologier som søker å viske tavlen ren i navnet til en angivelig “universell historiefølelse”, må våre folk nå komme ut av den dvalen som de siste tiårenes forbruksmaterialisme har kastet dem inn i.

For vi er ikke bare arvinger: Denne arven forplikter oss! Den krever nå at vi forplikter oss til å møte vår tids utfordringer med klarhet og besluttsomhet. Det som står på spill, er kolossalt: Europas folk må nå velge mellom definitiv utslettelse eller viljen til å oppfylle sin historiske skjebne ved å fortsette å fritt hevde sin identitet og suverenitet over det kontinentale området der deres genialitet slo rot for over fem tusen år siden. I denne sammenhengen kan hver og en av oss velge å gi opp, å forsøke å bevare et lunkent og mer eller mindre komfortabelt kompromiss, eller tvert imot forbli aktivt trofaste mot “det vi er”, på alle livets områder, for å “leve som europeere”. Dette valget og denne forpliktelsen vil avgjøre hva slags Europa våre barn vil få.

Dette er vår appell: Europa er ikke bare grunnlaget for våre hjemland, “våre fedres land”; det må også bli, med Nietzches ord, “våre barns land”. Europa er både myte og skjebne, minnet om vår opprinnelse og en stadig fornyet vilje til å gjenerobre vår opprinnelige storhet. Det er stedet der de geniale folkene i Europa bygde megalittene i Stonehenge, søylene i Parthenon, katedralenes hvelv og unnfanget de homeriske sangene, den mangestemmige musikken, kvantefysikken og Ariane-raketten. Overalt i Europa vokser det frem en ny generasjon som er bevisst sine røtter, sin identitet og sin tilhørighet til en felles sivilisasjon. De står overfor utfordringer uten sidestykke, og det er nå opp til dem å gjennomføre en genuin “konservativ revolusjon” for å frigjøre sinnet fra ideologiske lenker. Dette er veien til “den store gjenreisningen”, opptakten til en ny renessanse som vil føre Europas folk sammen for å gjenvinne full kontroll over sitt geopolitiske område. Europa er en smak av gjenoppdaget makt, av folkenes og nasjonenes stolthet, overskredet av bevisstheten om å tjene en høyere interesse, nemlig vår sivilisasjon.

Henri Levavasseur